Hellbillies – Lyden av trofast troverdighet

 

Hellbillies er det eneste bandet jeg vet om som kan spille hvor som helst, i en hvilken som helst anledning. Tro meg - jeg har sett dem i de fleste sammenhenger, og hver eneste gang har de imponert publikum bare ved å fremstå som seg selv. Som Hellbillies.

Jeg har sett dem på rockeklubb, hvor skinnkledte tøffinger har stått måpende foran scenen med tårevåte øyne. Jeg har sett dem på danselokalet, hvor tusenvis av svingende mennesker i alle aldre har danset til takt og tone, med DE takknemlinge blikkene vendt mot scenen. Og jeg har sett dem i sterile TV-studioer, hvor det plutselig blir ekte og levende i det øyeblikket bandet drar i gang.

Jeg kunne ha forsøkt å forklare dette på intellektuelt vis, med typiske musikkjournalistiske vendinger. Sagt at det hadde mye med Aslag Haugens jordnære foredrag å gjøre. At det hadde en del å gjøre med Arne Moslåttens evne til å formidle enkle verdier og tanker i tekstform. Eller at det var av avgjørende betydning at rytmeseksjonen, Arne Sandum og Bjørn Gunnar Sando, hadde vært stabil i 15 år, og dermed kjente hverandre ut og inn og opp og i mente. Og jeg kunne ha sagt mye om Lars Håvard Haugen som gudbenådet gitarist i klasse med Duane, Slowhand, Rypdal og Walle.

Ja, det kunne sikkert blitt en fin skryteartikkel om et av tidenes beste norske band - uansett sjanger. Men det hadde også vært forutsigbart og kjedelig. Og da hadde det samtidig vært veldig urettferdig overfor Hellbillies.

Nei, la meg heller skjære gjennom, kutte ut min kvasiprosa, gi blaffen i alle superlativer og infløkte analyser, og heller si det med enkle ord: Grunnen til at Hellbillies er så fordømt bra at de kunne spilt hvor som helst for hvem som helst, er at bandet er TROVERDIG. Hellbillies gir seg ikke ut for å være noe annet enn det de er. De forandrer ikke på settlister eller attityde. Hellbillies er seg selv, uansett hvor de spiller.

Så kan man jo spørre seg hva det er som gjør at så mange forskjellige mennesker liker Hellbillies. Jeg mener, finnes det et annet norsk rockeband som i tillegg til sin faste fan-skare også har tilhengere både på gamlehjem, i barnehager og i alle landets blues-klubber, og som samtidig nyter stor respekt blant landets mest kresne musikkanmeldere? Jeg vet i hvert fall ikke om noen. Og igjen er svaret så enkelt at det kan oppsummeres i ett ord: troverdighet.

Det er et annet ord som også kan brukes på Hellbillies: trofasthet. Mens andre artister skjeler til alle kanter i sin søken etter nye impulser, vet Hellbillies at det viktigste for et rockeband er å være tro mot sine røtter. Og mens snobbene leter febrilsk etter det siste hotte i platehyllene, kan vi som setter pris på rotekte rock og kvalitetscountry gå rett til "Spissrotgang" med Hellbillies. Vi slipper å lure på om dette er gode saker eller ei. Vi vet at hvert album med Hellbillies er skapt ut fra ønsket om å presentere noe som ikke bare er bra, men også troverdig. DET kaller jeg å være glad i sitt publikum.

 

Fotnote:
Forskjellen fra ”Spissrotgang” og tidligere album fra Hellbillies, ligger hovedsakelig i det instrumentale uttrykket: Det er enda bedre enn før. Lytterne vil nok en gang få det bekreftet at dette bandet ikke står tilbake for noe av det som kommer seilende fra ”over there”, som regel ledsaget av panegyriske pressemeldinger. Og noe av det beste er at Hellbillies synger på norsk, om noe som angår meg. Dette er hverdagens poesi, krydret med humor, vemod og kjærlighet. Alt jeg vil ha, alt jeg søker, alt jeg forlanger av god rock, det finner jeg i sangene til Hellbillies.